Mitt liv med AIS

Vi har fått dele med dere historien til en Kvinne med AIS  (Read in English)

headshot

“Om han virkelig elsker deg, betyr ikke barn alt her i verden”
– baksiden av og være født med AIS

For min del uteble menstruasjonen, og ved en undersøkelse på Rikshospitalet i 1997 fikk jeg beskjeden om at ikke alt var som det skulle! Som 17 åringen er ikke det en hyggelig beskjed og få, men akkurat der og da og i tiden som fulgte var det heller andre ting som betydde mer; venner, håndball (spilte noen juniorlandslagskamper), skole og etterhvert gutter og de ungdommelige 20 årene! Livet hadde ikke så mange bekymringer, og jeg hadde det faktisk veldig bra! Det er heller i det virkelige voksne livet at man begynner og stille seg spørsmål!
Jeg er født med AIS, og en konsekvens av dette syndromet er er man henger litt etter i modningsfasen mentalt; kjærlighet, festingen og følelser kommer litt senere enn alle andre, så når jeg fikk beskjeden som 17 åring var jeg forsåvidt ikke helt på samme stadiet mentalt som alle andre tenåringer. Jeg har alltid vært barnslig, den lille klovnen, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er en umoden 35 år, men som til tider har mine seriøse sider og.
AIS skiller seg som dere vet litt fra MRKH, men vi har forsåvidt det samme utgangspunktet både når det kommer til det kroppslige og psykiske! På slutten av 90 tallet hadde ikke legene god nok kunnskap om selve AIS og oppfølgingen ble deretter! Når du som 17 åring går ut fra sykehuset og får beskjed om at du er født uten livmor og ikke kan få barn surrer det ganske mange tanker oppe i hodet ditt. Men det var ikke de store spørsmålene for min del som ble stilt i årene som kom. Det er heller mye lettere og forholde seg til det “enkle” kjærlighetslivet” ; Flørten. Forelskelsen. Og ikke minst kjærlighetsorger over gutter som dumper deg, eller som du aldri får!

Jeg sitter her som en voksen 35 åring i dag, og har de senere årene fundert mye! Spesielt når de store spørsmålene ble stilt; vil du ha barn? Hvor mange barn vil du ha? Om og om igjen! Ting var lettere før. Ukomplisert. Ingen store spørsmål, før man nærmet seg det voksne liv og man skulle begynne og satse på den store kjærligheten! Hva sier jeg til de rundt meg? Til de jeg dater? Til nye venninner ? Det er vel ikke sånn at man slipper en bombe på date nr 2 og bretter ut livet sitt på den måten?
Overfladisk sett er du attraktiv. Du er sosial. Du er midtpunktet. Du får mye oppmerksomhet. Du er pen. Men, det voksne virkelige liv sårer! Du blir satt kraftig på prøve. Du blir dumpet. Du blir nedprioritert. Du stiller bakerst i køen når store valg skal tas. Jeg har vært der! Jeg har opplevd det! Ingen barn – “ingen lykke!” Virkeligheten slår deg midt i trynet og du går i kjelleren. Du kommer aldri til og få det “lykkelige A4 livet” som Facebook daglig utsonder! Samfunnet forventer at du skal finne en mann, du skal få barn – helst på den naturlige måten – flytte i hus og leve lykkelig! Jeg sier at det IKKE er mulig, jeg sier bare det er mye vanskeligere.
Jeg er mulig ganske direkte i mine uttalelser, men mine erfaringer tilsier at barn er så viktig for mange menn når de kommer opp i en viss alder at de dropper og satse på kjærligheten og heller løper for og finne noen de kan reprodusere seg med. Jeg sier ikke at alle er sånn, men jeg snakker av erfaringer! Man blir sterkere, man blir modigere og man blir eldre. Til de av dere som er i 20 årene her inne så vet jeg at livet fremover ikke kommer til og bli en dans på roser. Det er ikke alltid like lett og ikke være som alle andre – heller ikke på innsiden.
Mange tårer. Mange skuffelser. Mange tanker. Mange unnskyldinger

Hilsen Kvinne, 35 år.

%d bloggers like this: