Foreldres Sorg

For mange foreldre som har en datter diagnostisert med MRKH oppleves en sorg ifb med dette, og da spesielt for mødrene. Det er lett at foreldrene blir glemt når datteren får diagnosen, og lett å glemme at de også får en opplevelse av sorg.

Mange mødre får tanker om de kan ha gjort noe galt i svangerskapet som førte til datterens diagnose.  Det er ikke dokumentert at mødre kunne gjort noe annerledes for å hindre MRKH. Man vet ikke hva som er årsaken, men vi vet at MRKH utvikles i et tidlig stadige, første 4-6 ukene av svangerskapet, ved at de mullerske gangene ikke utvikler seg slik de skal. Hva som er årsaken til dette vet man ikke , men det er ikke funnet at det har noen sammenheng med verken indre eller ytre påvirkninger. Det er heller ikke funnet at det er et arvelig syndrom.

Mange mødre føler likevel skyld, derfor er det viktig at de får bekreftet at de ikke har noen skyld i dette !

I tillegg påtar mange mødre seg sorgen som datteren selvsagt føler. Sorgen over å miste muligheten til å få barn, og sorgen over å måtte gjennomgå behandlinger og operasjoner for å kunne fungere seksuelt.

De aller fleste mødrene skjuler disse følelsene og vil være sterke for sin datter, noe de også er, men også mammaene trenger oppfølging og noen å snakke med for å kunne hjelpe sin datter best mulig.

Mange jenter kan få en depresjon ifb med diagnosen, og dette er selvsagt vondt for mor og far. Og enda vondere er det når man vet man ikke kan fjerne denne smerten fra sine barn. Ei heller gjøre dem friske. Derfor er det så viktig at de får god informasjon om hvilke muligheter datteren har og hvordan syndromet påvirker dem, og ikke minst hvordan de kan leve et godt liv på tross av syndromet. For det kan man selv om det kan føles mørkt i starten.

Det vil som regel være lettere for datteren og snakke med sin mor om syndromet,og lettere for en mor å forstå sorgen da hun selv er kvinne og lettere kan tenke seg til hvordan det er å få en slik diagnose.

Det kan også for noen være vanskelig å snakke med datteren om dette, spesielt det med manglende skjede og seksualitet, det er privat, og er kanskje enda vanskeligere for datteren å prate om med sine foreldre, men det er også godt for dem å vite at mor og far tør å prate om dette og at man ikke er redd for å snakke om det. Da er det lettere for datteren og ta opp temaet når hun føler seg klar for det.

Det er viktig at man også tar foreldrenes tanker, bekymringer og sorg på alvor og at de får støtte og oppfølging for å kunne være sterke for sitt barn. Det er like viktig at de føler de får all den kunnskapen de trenger for å kunne finne de beste løsningen for sitt barn, motivere dem og se lyset i enden av tunnelen.

Man vet av undersøkelser at det store flertallet av jentene med MRKH ikke føler seg godt nok ivaretatt av helsevesenet i etterkant av diagnosen, og da spesielt på det psykologiske planet, og da kan man anta at foreldrene får enda mindre oppfølging og hjelp, om de får noen i det hele tatt..

Vi tror det er like viktig for foreldre å få kontakt med andre foreldre i samme situasjon, som det er for jentene å få kontakt med andre jenter som også lever med MRKH.