Lynette’s MRKH Historie

Takk til Lynette som ville dele sin MRKH Historie med MRKH Norge ! (English version can be found here )

lynetteHei mitt navn er Lynette Mclane og i 1996 ble jeg fortalt at jeg hadde Mayer – Rokitansky – Küster – Hauser ( MRKH ) syndrom . Dette er min historie.

Jeg var 15 år gammel , og alle vennene mine hadde fått sine perioder, jeg begynte å føle meg utelatt , så jeg snakket med min mor som tok meg med til legen. Vi ble fortalt ,siden min bestemor & mor var sent ute med menstruasjonen, om å komme tilbake om 6 måneder om ingenting hadde forandret seg . Seks måneder senere var vi tilbake hos legene , og denne gangen ble vi fortalt at jeg ville bli sendt til sykehuset for å ha en Ultra lyd på magen min for å undersøke. Min time kom raskt igjennom og min mor og jeg dro til sykehuset for undersøkelser. Etter at jeg hadde hatt min ultralyd ble vi  kalt inn til legen .Her ble vi fortalt at ultralyden viste at jeg manglet noen av mine organer, og at jeg måtte inn på sykehuset på et overnattingsbesøk slik at de kunne gjøre en laparoskopi på meg . Min mor og jeg visste ikke hva vi skulle tenke om alt dette,  ingen av oss hadde tidligere hørt om MRKH .

Et par uker senere var jeg på sykehuset og ventet  på å få min laparoskopi. Min mor og jeg var veldig nervøse, men også glad for om noen få timer ville vi få vite hva som foregikk . Da jeg våknet opp etter operasjonen var legen på  rommet mitt å snakke med min mor, han forklart til oss begge hva han hadde funnet . De hadde funnet at alt jeg hadde var min venstre nyre , høyre eggstokk og selv om jeg hadde normal skjede på utsiden var skjeden min på innsiden  veldig liten derfor måtte jeg  ha en ny operasjon for å strekke huden slik at jeg ville være i stand til å ha et normalt sexliv . Vi ble også fortalt at jeg aldri ville være i stand til å få barn på grunn av at imanglende livmor og eggledere. Vi var begge sjokkert over hva han sa, og fant det svært vanskelig å godta. Selv om jeg bare var 16 år gammel så har jeg alltid ønsket å bli mamma.

Vi ble fortalt av legen at jeg ville bli henvist til en gynekolog som ville forklare mer til oss og ta neste skritt i min behandling når jeg var klar .

Min mor og jeg fortalte bare familiemedlemmer og mine to beste venner hva vi visste , og de var alle veldig støttende, men som oss hadde de heller aldri hørt om MRKH.

Jeg ble undersøkt av min gynekolog som forklarte mer til min mor og meg og at for meg. For å være i stand til å ha et normalt sexliv trengte jeg å gå til et sykehus i London og ha en operasjon for å bygge opp innsiden av skjeden min. De kom til å  bruke huden jeg hadde inni skjeden min som ikke hadde vokst skikkelig , og da ville jeg trenger å bruke dildatorer for å holde huden strukket, men dette kunne ikke gjøres før jeg var i et forhold og hadde et aktivt seksualliv.

I en alder av 17 møter jeg kjæresten min og jeg fortalte ham helt fra starten om min MRKH & at jeg ville være ute av stand til å ha fullt samleie før jeg hadde en operasjon og at jeg aldri ville være i stand til å bære våre egne barn . Han var veldig forståelsesfull og vi tok ting sakte , med tiden kjøpte vi et hus sammen , og i en alder av 18 jeg dro til London for å ha den etterlengtede operasjonen .

Da jeg kom til London ble jeg fortalt hva som ville skje under operasjonen og at jeg ville ha min første operasjon ,  huden min ville bli strukket og en støpeform ville bli satt inn for å holde huden strukket og jeg måtte ha denne formen inni meg i  5 dager. Etter dette ville jeg få en andre operasjon der en annen mold ville bli satt inn i ytterligere fem dager for å strekke huden enda mer .Etter dette ville jeg bli nødt til å presse formen ut og de ville lære meg hvordan man bruker dildatorer . Jeg var veldig redd før operasjonen , men også glade for at det nå ville bli en fremgang for livet mitt.

Etter min første operasjon var jeg veldig sår , og kunne ikke bevege meg så mye og jeg syntes veldig synd på meg selv.Sykepleierne holdt meg smilende og var veldig vennlige . Min andre operasjonen var ok, og jeg følte meg mye mer komfortabel etterpå . Etter fem dager kom den dagen jeg hadde gruet meg til , å måtte presse formen ut av skjeden min .Jeg ble fortalt at jeg ville gjøre dette som om jeg  fødte et barn , og jeg måtte være 100 % ærlig hvis  det var smerter og jeg  skal love dere at jeg skrek høyt .
Neste dag ble jeg vist hvordan man bruker dildatorer og ble fortalt at jeg måtte gjøre dette tre ganger om dagen i fem minutter om gangen. Når  jeg hadde klart å sette hele dildatoren inn  så måtte jeg bruke den neste størrelsen , men jeg måtte  også prøve å ha sex , da dette vil bidra mer enn dildatorene. Skjeden min ville forme seg etter min partners penis . Etter en måned på sykehuset fikk jeg lov å dra hjem og jeg hadde regelmessige timer hos min gynekolog .
Den første gangen min partner og jeg hadde sex var som en dødskamp men med tiden gikk det lettere og vi har lært å nyte sex . Etter å ha brukt dildatorer tre måneder hjemme dro jeg tilbake til London for en sjekk og ble fortalt at jeg ikke lenger trengte å bruke dildatorer. De var fornøyd med den fremgangen jeg hadde gjort , men ble fortalt at min nye skjede var som et elastisk bånd , jo mer det ble brukt jo mer  ville  det strekke seg og når det ikke ble brukt  ville den krympe eller lukke seg. Hvis min partner og jeg gikk en stund uten sex kunne det gjøre  vondt igjen og føles som det var den første gangen. Det var så godt å bli utskrevet  fra sykehuset og begynne å leve et normalt liv igjen .

Dessverre brøt forholdet med min kjæreste , og jeg var tilbake til å være singel. Jeg var bekymret for hva legen hadde sagt til meg i London om skjeden min var som en strikk , og at hvis jeg ikke brukte skjeden ville  den lukke seg.  Jeg tok  kontakt med min gynekolog og forklarte mine bekymringer til ham . Jeg fikk beskjed om å bidra til å holde skjeden min  åpen med en en vibrator , da jeg ikke var klar for å inn i noe nytt forhold.

Med tiden møtte jeg en ny gutt, og fra starten var jeg  åpen og ærlig med ham, jeg følte at han hadde rett til å vite og  jeg  ønsket ikke  å komme nær noen som ønsket å ha sitt eget barn når jeg visste at jeg kunne ikke gi dem dette . Vi var sammen i lang tid før vi skiltes , vi prøvde å adoptere , men timingen var aldri rett .

lynnetteogbfJeg er nå samme med min partner Matthew og som med mine andre partnere  var jeg ærlig med ham fra starten av . Matthew er 10 år yngre enn meg , og jeg var bekymret for at han ville ha barn , men han er fornøyd med meg, og vi har vår valp sammen  som heter Maisie som er som vår datter og vi skal gifte oss i april 2014 !

Tilbake i 2008 da jeg fant ut at jeg hadde MRKH ble jeg tilbudt å gå til årlige møter i London for å møte andre mennesker med MRKH men jeg gikk aldri , og når jeg ble utskrevet  fra sykehuset og min gynekolog  følte jeg at jeg nå var alene.

I 2013 så jeg en artikkel i avisen The Sun om en jente som også hadde MRKH og da jeg viste den til Matthew foreslo han at jeg så på facebook for å se om det var en gruppe med andre mennesker som meg , jeg hadde aldri tenkt på å gjøre dette før og jeg ble overrasket over hva jeg fant . Lise Gimre fikk meg til å føle  velkommen i gruppen fra første stund , og det var hyggelig å vite at jeg ikke var alene . Jeg har lært så mye fra hennes side og har møte noen fantastiske damer som deler samme syndromet.

Da jeg fant ut i en alder av 16 at jeg hadde  MRKH følte jeg meg som en freak , og jeg trodde min verden hadde endt . Jeg hadde dager hvor jeg følte meg  nede og lurte på hvorfor dette hadde skjedd med meg . Hvorfor ble valget om å ha en familie tatt fra meg , hvorfor ble jeg født uten deler av kroppen min . Hvorfor skulle det å sex for første gang være så vanskelig for meg . Min mor følte at dette var hennes feil siden jeg ble født for tidlig og for å  å være ærlig tilbake i 1996 var ikke støtten slik som det er nå . Vi hadde så mange spørsmål som ingen kunne besvare.

Å vokse opp å se vennene mine , bror og søster å få barn har vært vanskelig , men jeg liker å tenke at jeg er en fantastisk tante og jeg kommer til å låne mine nevø og nieser og levere dem tilbake når de er slem og lei 🙂

Nå som jeg er en del av MRKH fellesskapet, føler jeg at jeg  har lært så mye mer i de siste månedene enn  jeg har gjort de siste 18 årene, og jeg føler meg ikke lenger alene . Det er kanskje ikke mange av oss som har MRKH men vi er uansett spesielle og vakre  på alle måter

Lynette 

%d bloggers like this: